Vinterfåglar og historien om en död tordmule

Jul og nyttår 2015-2016

Det har vært en veldig varm og våt høst, og så langt har det ikke vært noen vinter. Det betyr også at mange fugler som normalt ville ha trukket sørover, overvintrer. Det er i alle fall mye grønsiska, bergfink, rödhake og en og annen bokfink igjen. Det er også noen fine flokker med sidensvans, bl.a. her i Kolvik. I tillegg har det vært veldig mye vind. Dermed har mange sjøfugler som normalt overvintrer ute på havet, blåst inn mot land. På lørdag hadde vi 30 tordmule og omtrent 10 sillgrissla ute ved Stockevik. I Jordfalls Hamn har det stadig vekk vært enkelte av begge arter.

En av tordmulene (alke på norsk) klarte seg ikke og drev død inn på stranden på badeplassen i Kolvik. Den var ringmerket, med en ring fra Stavanger Museum i Norge. Jeg leste av nummeret på ringen og kontaktet museet, og de svarte at tordmulen/alken ble merket på Hornøya i Vardø i 1996. Da var den allerede ett år. Den var således 20 år da den døde på stranden i Kolvik. 

Selv om dette er en art som er kjent for å leve lenge, så er dette langt over gjennomsnittet. Ringmerking av fugler har man drevet med i årtier, bl.a. nettopp for å finne ut hvor de overvintrer, hvor gamle de blir, hvor stor dødeligheten er osv. Denne tordmulen ble merket på ett av de nordligste punkter i Norge, på fuglefjellet Hornøya, rett utenfor Vardø by i Finnmark fylke: Det er et sammentreff at den norske tordmulen, driver inn mot fritidshuset til en aktiv norsk ornitolog, i Sverige. Jeg har for øvrig besøkt Hornøya flere ganger, så kanskje har jeg sett den i levende live tidligere!

Sidensvans, Kolvik vinter 2015

Bergfink, Kolvik vinter 2015

Og, så avslutter jeg dette blog-innlegget med en varfågel, som jakter på mus, andre gnagere og småfugler i Kolvik og Jordfall for tiden. Den har vært der flere måneder nå.

La fugleungene i fred

Ladusvala-ungen på bildet lever farlig. Den er født under bryggene i Jordfalls havn og er den eneste i kullet som har overlevd så langt. Da paret kom tilbake fra Afrika i begynnelsen av mai, så dette ut som en ideell hekkeplass. Ingen båter, ingen mennesker og få store måsar/trutar. I dag er helt motsatt. Sannsynligvis fikk paret fram 3-4 unger, men som sagt er det muligens bare denne på bildet som kommer på vingene.

Det andre bildet er en unge av grå flugsnappare. Også dette en Afrika-trekker som har fått fram minst en unge. Problemet her er imidlertid at ungen ikke er flyvedyktig og sannsynligvis har fallt ut av sitt bo. Da er det stor sannsynlighet for at den vil dø. Tenk deg å trekke tusen mil fra sin base i Afrika for å hekke i Kolvik, og så i verste fall ikke få fram en unge! Den første katt eller skata som kommer over denne vil forsyne seg. Den grå flugsnapparen er ellers en veldig anonym art. Den er som navnet sier grå og den har ikke mye til sang. Det er likevel flere par i Kolvik.

Den generelle moralen er at finner du en fugleunge fra en småfågel i naturen i disse dager, så la den være. Det er lite du kan gjøre. Den skal kanskje fores med innsekter i 15 av døgnets 24 timer. Det er bedre at du lar den være i håp om at foreldrene er i nærheten og likevel kan mate den. Du vil iliten grad ha mulighet til å overta den rollen!

Kärrsångare i Kolvik

Foto: Per Stensland

Nattsångare er et begrep. Det betegner varmekjære arter som kommer sent på våren. Rörsångare, näktergal og nattskärra er eksempler på slike. Men, den som kanskje synger aller flottest og mest variert er kärrsångaren. (myrsanger på norsk). I helgen satt det en hane og sang i vassen, nederst i Kolvik. Den kommer nok ikke til å bli der lenge, jeg antar den var på trekk. Sangen er meget rask og variert, og den hermer mange andre arter. Du kan høre et eksempel her.

Og så kom göken

Foto: Jostein Myre

I helgen hørtes den første göken i Kolvik. Dette er vel det ultimate vårtegn for mange. Det er også en av de arter det er forsket mye på, men hvor det fortsatt er mye vi ikke vet. Det mest spesielle med göken er jo at den legger sine egg i andres bo. For å kunne gjøre det, må den ha egg som er svært like vertsfuglen, samt at den må passe på å legge sine egg når den ikke blir oppdaget. En gøkhunn/hona kan bare etterligne egg for en annen art. Hvis denne art forsvinner eller reduseres i antall, vil det samme skje med den gök-populasjonen. I Europa er det funnet 15-20 ulike vertsarter for gök.Göken i Kolvik-området bruker sannsynligvis en av følgende arter som vert for sine egg; rödstjärt, sädesärla, lövsångare eller järnsparv. Eller så antar jeg at de fleste kjenner gjökens sang eller läte. For mange er jo fågelsang ganske svårt, men akkurat gök klarer de aller fleste å bestemme på sin sang.

Nå kommer "långflyttarna"



Ärtsångare

 Nå har de første artene som overvintrer i Afrika ankommet. Allerede for 14 dager siden ankom de første lövsångare. Nå i begynnelsen av mai kommer nye arter inn hver dag. I helgen 3.-5. mai ankom ärtsångare, rödstjärt, svart hvit flugsnappare, svarthetta og hussvala til Kolvik. Dette er "långflyttare", dvs. de har overvintret sør for Sahara. De må så langt syd, først og fremst fordi de er innsekts-spisere. Et annet trekk er at de ankommer omtrent på samme tid hvert år. De starter reisen fra Afrika ut fra instinkt og vet lite om vær og vind i det nordlige Europa. Dette er ganske annerledes enn det vi kaller Europa-trekkere eller kortdistansetrekkere. Disse, som sånglerka, tofsvipa og stare, er i mye større grad styrt av værforhold, og de er da også mer fleksible. En tofsvipa som ankommer Bokenäs tidlig i mars, kan faktisk trekke ut av Sverige igjen hvis været slår om!  Et plutselig snøvær med kuldegrader i mai, vil imidlertid slå hardt mot Afrika-trekkerne. De må ha tilgang til innsekter etter en lang reise.

Ladusvala


De nærmeste ukene vil nye arter komme til. Dette gjelder arter som ladusvala, göktyta, törnsångare. De siste artene som kommer vil være tornseglare og enkelte varmekjære sångare. Det vil skje fra midten av mai.

Som skrevet tidligere, er alt sent i år. Kanskje så mye som tre uker. Dette gjør nok at mange av standfuglene ikke rekker mer enn et kull i år. Mange arter som f.eks. meiser har gjerne flere hekkinger i en sesong, men det kan bli vanskelig i år.

Endelig kommer trekkfåglarna

 

Det er en utrolig sen vår. Arter som ofte kommer allerede i slutten av februar og mars, som stare, sånglerka og strandskata har kommet i veldig lite antall. Men, på søndag begynte det endelig å løsne. Det kom flere flokker med stare, bofink og sädesärla i små flokker og langs Gullmarn trakk mange flokker med sångsvan. I en av flokkene var det faktisk en helt svart svane, en svartsvan. Den hører egentlig hjemme i Australia... Det kom også to traner over Kolvik, kanskje på vei til Hornborgasjön. En av dem på bildet her. En flott pilgrimsfalk jaktet også over Kolvik og en fiskgjuse var å se både lørdag og søndag. Og, det mest spennende var 5 ringtrast som rastet i Kolvik, på vei opp mot fjellet hvor den hekker.  Det blir tydeligvis vår i år også!

På tide å sette ut hålkar

Nå er det på tide å sette opp holkar (fuglekasser på norsk). Jeg har nå satt ut 9 stykker. Mange arter er hulerugere, dvs. de foretrekker hålrum. Dette gjelder arter som f.eks. talgoxe og blåmes. Men også trekkfugler som svart-hvit flugsnappare, stare og rödstjärt. Spesielt trekkfugler opplever ofte at alle hålrum er opptatte når de kommer tilbake. Det er derfor en stor fordel at det settes ut mange hålkar som kan kompensere for manglende naturlige hålrum, som dvs. forsvinner som fölge av færre hackspetter og at döde eller döende trær fjernes. Du kan lese mer om hålkar på websiden til Sveriges Ornitologiska Förening:
 
Helgen böd også på de förste vårtegn i Kolvik. Syngende bofink og gulsparv. I tillegg er to par med ormvråk rundt Kolvik allerede i gang med sitt fluktspel. Det overvintrer noen ormvråk i området, men de som daglig seiler over området kan også ha overvintret lenger sør. Uansett, det er tett med ormvråk på hele Bokenäset.